Det er mye uenigheter i verden, men skulle det være én ting som forener alle – så hadde det vært deponering på hele 2020. Det burde tilbakebetales med renter. 2020 kan i korte trekk forklares som; Covid-19, nye tiltak, lockdown, nye tiltak, antibac, nye tiltak, munnbind, nye tiltak, karantene, nye tiltak og dødsfall. Nevnte jeg forresten nye tiltak?

Det komitragiske er at uansett hva som skjer i verden, så er det heller ingen ting som stopper opp. The show must go on. Og for en bachelor student, ble den nye pandemi-realiteten; digitale forelesninger, digitale innleveringer og digitale eksamener.

Korona-pandemien - Siva

Til å begynne med var det egentlig ganske greit. En slapp å våkne grytidlig for forelesninger og kunne egentlig få meg seg hele sendingen fra sengen. Heldigvis tok det heller ikke lang tid før jeg forstå at det å være student under pandemien var langt mer krevende enn det jeg trodde. Det første som slo meg var det sosiale jeg gikk glipp av. En stor del av studiet innebærer å møte nye mennesker, være sosial og kose seg. Hele den biten forsvant etter hvert som tiltakene ble strengere og alvoret sank inn hos de fleste. Jeg tror likevel det må ha vært verre for førsteårsstudenter som ikke kjenner noen på skolen fra før. Jeg som andreårsstudent hadde heldigvis blitt kjent med flere før pandemien inntraff. På skolen ble vi også delt inn i kohorter for å forebygge smitten. Dermed ble den nye utfordringen å samarbeide digitalt ettersom flere ikke ville møte opp på skolen. Det var veldig uvandt til å begynne med og kanskje ikke fult så effektivt, men etter hvert som vi ble vandt til den nye samarbeidsmetoden – løste også det seg.

En annen ting som jeg syns har vært krevende under pandemien er å være disiplinert som student. Å møte opp til en forelesning gir en helt annen motivasjon enn å måtte se samme forelesning hjemme. Jeg hadde kanskje aldri undret over denne problemstillingen om vi ikke ble satt i denne situasjonen, men det utgjør en stor forskjell for meg som student. Før Covid-19 pleide jeg og andre i kollokviegruppen ofte å sitte igjen etter forelesninger for å jobbe med oppgaver, gruppeeksamener og lignende. Siden jeg ikke var alene om å sitte igjen, økte motivasjonen min for å lese og jobbe med faget. På denne måten var jeg hele tiden à jour med forelesningen, noe som gjorde det enklere å være student og få gode karakterer. Situasjonen nå er derimot langt mer krevende, ettersom jeg blir nødt til å tvinge meg selv til å lese alene. En annen faktor her er også det at forelesninger i klasserom øker takhøyden for å rekke opp hånden og ta del i diskusjoner. Klasserom har en helt annen dynamikk og gjør det enklere å spørre og delta. Digitale forelesninger gjør det derimot vanskeligere å forstå når en burde engasjere seg i samtalen for å ikke avbryte foreleser, og på den måten, faller takhøyden for min del.